onsdag 5. november 2014
lørdag 4. oktober 2014
Nok en gang i tidsnød - Tysklandsturens tredje dag
Etter å ha kommet meg opp i Bamberg og fått koffert inn i bilen skulle stedets webcam besøkes. Jeg hadde for så vidt planer om noen andre også, men siden det var antikk-marked i hele byen var det helt umulig å kunne lete etter noen cacher i sentrum i alle fall. Derfor ble det med turen til den flotte broa.
Etter litt sjekking av minibank, med litt kjedelig resultat, var det greit å komme seg ut av byen. Det vil si, ikke så greit da. Det gikk jo folk over alt her. Og biler, nei de fikk avpasse seg gitt. Godt jeg ikke er en stressa sjåfør i alle fall. Veien gikk nå ned mot Filderstadt, litt utenfor Stuttgart. Men med stopp på veien nå også. Første stopp ble en cache ved navn Leitplanke. Der stod jeg da, på en liten sidevei, med kun et autovern å leite på. En cache med vanskelighetsgrad 3,5. Og det tok litt tid før den ble funnet ja. En morsom løsning var det også, så det ble utdelt et favorittpoeng der. Så ble det en nokså alminnelig skogstur inn på Der Waldhaus selv om terrengratinga forvirra meg litt. Jeg leter som regel ikke under røtter på en T2.... Deretter var det inn til en ny kommune og til en skattekiste under en bro. Den i seg selv var ikke noe spesiell, men det viste meg både en flott kirke og en vakker liten dam.
Da var det å kjøre litt videre inn til Mailach og en enkel boks før det ble tid for å hilse på storken. Det vil si, det ble jo da både en DNF på cachen og på selve storken. Ideen her er å lage et område der storken kan hekke, og ha utkikkstårn slik at folk kan studere de litt på avstand. Dermed ble det å kikke ut over et område der det helt sikkert er mye mer liv på våren enn nå på høsten :) Men morsomt tiltak var det :)
Det er klart. Man kan ikke være fornøyd med en DNF i en kommune så tidlig på dagen. Dermed ble det en tur til dette slottet:
På vei fra dette slottet oppdaget jeg naturligvis de storkene jeg ikke fikk sett ved storkeplassen. Jaja, de er vel trekkfugler de :) På veien videre var det et TB-hotell som stod for tur. På vei bort lurte jeg på om det var et hotell med egen inngangsdør:
Jeg fant selve boksen oppe i et tre like ved da, men tanken var i alle fall morsom :) Så var det videre til en liten utfordring. En boks i størrelse vanlig rett utenfor en restaurant. Kanskje egentlig litt for stor til plasseringen, men den ble da logget. Så var neste stopp en flott løsning på en cache. Jeg glemte å se på atributtene, så det ble litt leting før jeg fant den. Men jeg likte den så godt at den får et favorittpoeng denne også. Og to nye reisende ble med meg videre. Noen av disse skal definitivt få bli med til Norge ja :) Men på den neste stoppeplassen ble det bare funnet et TB-hotell, ikke noe cache. Men sånn er det jo til tider.
Neste stopp ble en liten bom. Ikke sånn og forstå at jeg ikke fant det jeg lette etter, men man må jo ha noen bushe-turer når man holder på med caching. Så jeg kjørte så nærme jeg kunne, og oppdaget at jeg måtte over en sleip liten grøft før jeg kunne finne dagens treningstur opp i treet. Men cachen ble signert den og så gikk det ann å gå temmelig stille og roilig tilbake til bilen, om enn noen flere meter enn på vei til den da :)
Så ble det nok en enkel boks før turen kom til dagens earthcache. Gipsbruch Endsee viste fram hvor de hadde tatt ut mye gips fra fjellet. At det i tillegg ligger en gammel cache ved denne tunnellen var ikke noen nedtur :)
Neste store mål ble dagens andre webcam. Men på vei dit ble det et besøk i en cache det virkelig luktet av. Cachen hadde fått seg sin egen wunderbaum som virkelig lagde lukt ja. Bakoversveis! Og så til et litt anderledes hotell. Måtte tenke litt før jeg skjønte hvor den loggen var, men fram kom den også. Det lønner seg å ha tatt noen cacher sånn med erfaringen. Etter webcam-cachen var det på tide å sette kursen mer rett mot Filderstadt. På veien ble det et par stopp langs autobahn for to statestikk-cacher før det plutselig var en virtuell cache også. Jeg trodde jeg hadde lagt opp ruta rett mot konserten jeg, men Linda hadde fått det for seg at jeg skulle innom et par andre plasser først. Og man kjører jo ikke forbi en virtuell cache om man er i nærheten. Dermed ble det bort til et objekt med tre navn, som jeg ikke skjønte noe av uansett.
Dagens siste cache ble en skikkelig postkasse:
Denne postkassen befant seg noen meter til skogs, men det var da overraskende greit å finne den, selv om alt stod på tysk. Så fikk jeg stemplet loggboka og fikk stempel-trykket i min bok. Da var det klart for konsert.
Jeg visste det var innslipp 30 minutter tidligere i dag enn i går, og beregnet at om jeg da kom ca 20.00 var første band ferdig. Så ble det litt leting etter parkeringsplass og litt tid å gå bort til konsertlokalet fra den parkeringsplassen også, så jeg var innenfor dørene 20.15. Og i det jeg kommer opp trappa starter intromusikken til Unisonic. Perfekt!. I dag var det med lys hele showet deres også, og de leverte nok en kanon-konsert. Det var bare så synd at den tok slutt :)
Så kom Edguy på scenen etter noen minutters rigging, og om gårsdagens konsert var tøff og tett, så var denne enda et hakk bedre. Det var nøyaktig samme set-liste, men opplevelsen var en helt annen. Enorm allsang og mye humor. Konserten ble tatt opp av lydmannen, og det ble fortalt fra scenen at de skulle tape denne også. Så får vi se om den kommer ut på cd snart da :)
Da var det klart for ørlite søvn før turen skulle gå ned til Ulm.
Utsikt i skodde tidlig på dagen :)
Etter litt sjekking av minibank, med litt kjedelig resultat, var det greit å komme seg ut av byen. Det vil si, ikke så greit da. Det gikk jo folk over alt her. Og biler, nei de fikk avpasse seg gitt. Godt jeg ikke er en stressa sjåfør i alle fall. Veien gikk nå ned mot Filderstadt, litt utenfor Stuttgart. Men med stopp på veien nå også. Første stopp ble en cache ved navn Leitplanke. Der stod jeg da, på en liten sidevei, med kun et autovern å leite på. En cache med vanskelighetsgrad 3,5. Og det tok litt tid før den ble funnet ja. En morsom løsning var det også, så det ble utdelt et favorittpoeng der. Så ble det en nokså alminnelig skogstur inn på Der Waldhaus selv om terrengratinga forvirra meg litt. Jeg leter som regel ikke under røtter på en T2.... Deretter var det inn til en ny kommune og til en skattekiste under en bro. Den i seg selv var ikke noe spesiell, men det viste meg både en flott kirke og en vakker liten dam.
Litt mørkt bilde av kirken
Litt høst, men hva kan man vente i oktober :)
Da var det å kjøre litt videre inn til Mailach og en enkel boks før det ble tid for å hilse på storken. Det vil si, det ble jo da både en DNF på cachen og på selve storken. Ideen her er å lage et område der storken kan hekke, og ha utkikkstårn slik at folk kan studere de litt på avstand. Dermed ble det å kikke ut over et område der det helt sikkert er mye mer liv på våren enn nå på høsten :) Men morsomt tiltak var det :)
Utsikten fra tårnet
Storkerede?
Det er klart. Man kan ikke være fornøyd med en DNF i en kommune så tidlig på dagen. Dermed ble det en tur til dette slottet:
Wasserschloss
På vei fra dette slottet oppdaget jeg naturligvis de storkene jeg ikke fikk sett ved storkeplassen. Jaja, de er vel trekkfugler de :) På veien videre var det et TB-hotell som stod for tur. På vei bort lurte jeg på om det var et hotell med egen inngangsdør:
Liten dør omtrent på koordinatene jo :)
Jeg fant selve boksen oppe i et tre like ved da, men tanken var i alle fall morsom :) Så var det videre til en liten utfordring. En boks i størrelse vanlig rett utenfor en restaurant. Kanskje egentlig litt for stor til plasseringen, men den ble da logget. Så var neste stopp en flott løsning på en cache. Jeg glemte å se på atributtene, så det ble litt leting før jeg fant den. Men jeg likte den så godt at den får et favorittpoeng denne også. Og to nye reisende ble med meg videre. Noen av disse skal definitivt få bli med til Norge ja :) Men på den neste stoppeplassen ble det bare funnet et TB-hotell, ikke noe cache. Men sånn er det jo til tider.
Neste stopp ble en liten bom. Ikke sånn og forstå at jeg ikke fant det jeg lette etter, men man må jo ha noen bushe-turer når man holder på med caching. Så jeg kjørte så nærme jeg kunne, og oppdaget at jeg måtte over en sleip liten grøft før jeg kunne finne dagens treningstur opp i treet. Men cachen ble signert den og så gikk det ann å gå temmelig stille og roilig tilbake til bilen, om enn noen flere meter enn på vei til den da :)
Her oppe lå cachen gitt :)
Så ble det nok en enkel boks før turen kom til dagens earthcache. Gipsbruch Endsee viste fram hvor de hadde tatt ut mye gips fra fjellet. At det i tillegg ligger en gammel cache ved denne tunnellen var ikke noen nedtur :)
Tunneller kan være morsomme. Denne var stengt :(
Neste store mål ble dagens andre webcam. Men på vei dit ble det et besøk i en cache det virkelig luktet av. Cachen hadde fått seg sin egen wunderbaum som virkelig lagde lukt ja. Bakoversveis! Og så til et litt anderledes hotell. Måtte tenke litt før jeg skjønte hvor den loggen var, men fram kom den også. Det lønner seg å ha tatt noen cacher sånn med erfaringen. Etter webcam-cachen var det på tide å sette kursen mer rett mot Filderstadt. På veien ble det et par stopp langs autobahn for to statestikk-cacher før det plutselig var en virtuell cache også. Jeg trodde jeg hadde lagt opp ruta rett mot konserten jeg, men Linda hadde fått det for seg at jeg skulle innom et par andre plasser først. Og man kjører jo ikke forbi en virtuell cache om man er i nærheten. Dermed ble det bort til et objekt med tre navn, som jeg ikke skjønte noe av uansett.
Dagens siste cache ble en skikkelig postkasse:
Postkasse litt utenfor allfarvei
Denne postkassen befant seg noen meter til skogs, men det var da overraskende greit å finne den, selv om alt stod på tysk. Så fikk jeg stemplet loggboka og fikk stempel-trykket i min bok. Da var det klart for konsert.
Jeg visste det var innslipp 30 minutter tidligere i dag enn i går, og beregnet at om jeg da kom ca 20.00 var første band ferdig. Så ble det litt leting etter parkeringsplass og litt tid å gå bort til konsertlokalet fra den parkeringsplassen også, så jeg var innenfor dørene 20.15. Og i det jeg kommer opp trappa starter intromusikken til Unisonic. Perfekt!. I dag var det med lys hele showet deres også, og de leverte nok en kanon-konsert. Det var bare så synd at den tok slutt :)
Så kom Edguy på scenen etter noen minutters rigging, og om gårsdagens konsert var tøff og tett, så var denne enda et hakk bedre. Det var nøyaktig samme set-liste, men opplevelsen var en helt annen. Enorm allsang og mye humor. Konserten ble tatt opp av lydmannen, og det ble fortalt fra scenen at de skulle tape denne også. Så får vi se om den kommer ut på cd snart da :)
Da var det klart for ørlite søvn før turen skulle gå ned til Ulm.
fredag 3. oktober 2014
På vei mot første konsert - Tysklandsturens andre dag
Det er greit å komme seg opp om morran når man har noe å glede seg til. Dessverre var det en liten del av kroppen som ikke helt var enig allikevel. Men for å starte dagen tok jeg en liten tur rundt i Deggendorf på jakt etter noen bilder for å illustrere tankene i gårsdagens blogg, og for å se etter en cache eller to. Den første var en mystery som var forventet å være borte. Men CO hadde i mail bekreftet løsningen og samtidig advart om at han ikke rakk å fikse boksen før etter at jeg hadde vært der. Men man må da prøve allikevel. Men resultatet ble som forventet. Like ved der cachen skulle være var det satt opp noen bordtennisbord. Det vil si, de var veldig permanente. Hvordan det er å kun ha et nett som er helt stivt vet jeg ikke, men plassen for å spille på var nå tilstede i alle fall.
I denne byen var det også en rekke andre rare ting som var brukt som kunstverk. Paraplyene var nemlig ikke det eneste. Langs med veien var det veldig mange som var ferdige med sesongen for planter i alle fall, for det kan umulig være veldig mange flere planter igjen som har blomsterpotter de står i....
Plutselig var det noe som minnet om en vanlig skulptur igjen også:
Men hvor lenge kunne det vare da? Ikke så veldig lenge. For borte ved den neste cachen hadde de jaggu tatt enda en kreativ vending. Gamle brustykker trenger da ikke å kastes. De kan jo bare brukes som kunst de.
Men på det samme stedet hadde de jaggu også satt opp en ny fot til meg. Skulle tro de visste at jeg skulle komme innom jo :D
Etter litt mat og en oppdatering av gps var det å sette seg i bilen og kjøre opp mot Bamberg. En tur som skulle vise seg å ta hele dagen. Ikke så rart kanskje når jeg stopper jevnt og trutt på veien. Etter å ha gjort oppdagelse med at forberedelsene ikke har vært på plass, og at jeg manglet kart på både gps og TomTom over Slovakia. Dermed ble det å kansellere de planene. Det å lete seg fram når begge enhetene gikk i svart var ikke aktuelt. Så da gikk turen opp mot en Earthcache på Silberberg. Et spennende mål. Men på veien opp merket jeg at foten begynte å krangle enda mer. Og da hadde jeg ikke annet valg enn å snu gitt. Må heller håpe at foten blir bedre utover uka.
Neste mål ble da et kapell i Grünbühl. Ved starten av stien opp mot dette kapellet oppdaget jeg det som mange cachere ofte kan se litt etter.
Men fuglekasser! Men denne hang nok litt for høyt opp til å kunne inneholde cachen. Og det var litt avstand igjen. Litt lengre inn på stien stod den første av 15 steiner som var preget med Jesus sin lidelseshistorie på. Disse stod med jevn avstand opp til kapellet.
Vel oppe leita jeg grundig og lenge, men uansett hvor mye jeg leita så ville ikke cachen dukke opp. Det var mange rester av en stor fest der oppe. Men til slutt fikk det være en så fin plass som det bare ville. Det ble en DNF og jeg gikk litt slukøret ned fra kapellet for å kjøre videre.
Med en DNF samt den dårlige forberedelsen var det bare å gå etter et par lette cacher. Den første ble en Park'N Grab som omtrent ikke gjorde at jeg var utenfor bilen en gang. Men som på flere andre plasser, så var det en ro å se utover landskapet fra nullpunktet.
Etter nok en Park'N Grab gikk turen inn til Regensburg. Her var det parkeringsplass å finne rett utenfor St.Peterskatedralen. Det å stå ved bilen og se rett opp der gjorde bilen (en Opel Adam) veldig liten. Ikke at den var særlig stor i utgangspunktet. Det var høyt opp fra bakken ja.
Men målet inne i byen var ikke katedralen, men Steinbrua som går over Donau. Jeg fant fram det jeg trengte for å logge denne earthcachen, men det var lite å se siden brua er inne i siste fase av opppussing, så alt var innpakket i plastikk omtrent. Så da var det greit å bare komme seg litt videre. En rask stopp for å ta en pause i kjøringa var greit nok, men målet var å komme opp til Neumarkt fortest mulig. Men en stopp på dagens andre earthcache måtte til. En hellig hule lå ikke så langt unna parkeringsplassen, så da måtte jeg prøve å komme meg dit opp. På veien opp var det grønt og fint å se på, og vel oppe var det noen flotte steinformasjoner også. Det er derfor jeg synes earthcacher er spennende å besøke :)
Nå begynte timene å gå litt for fort, men turen inn til Neumarkt måtte til. Der var det en flott cache like ved parkeringen av bilen, og som var godt gjennomført. Den første som fikk favorittpoeng på turen. Og så gikk turen bort til dagens eneste WebCam, som måtte logges. Vel tilbake i bilen fant jeg ut at nå måtte jeg kjøre opp mot Bamberg med det samme, og godt var det med den beslutningen. For plutselig var det kø. Saktegående kø. Der det skulle gått fort. Så plutselig var klokka passert 19.00 og jeg var enda ikke framme i Bamberg. Og innslipp var startet på konserten. Og ikke visste jeg heller hvor fort de startet konserten.
Parkering ble gjort 19.30, og så var det å gå det forteste jeg klarte bort til konsertlokalet. Forøvrig et flott lokale. Vel inne finner jeg meg en plass like i nærheten av mikserbordet, og nøyaktig klokka 20.00 gikk Starchild på scenen. Jeg kunne lukke øynene og høre stemmen til Bruce Dickinson i Iron Maiden, men når jeg åpnet de så jeg et veldig kjedelig band på scenen. Og lyden var heller ikke så bra at jeg fikk noen følelse av bandet. Men jeg har sett de da. Etter 30 minutter var de gått av scenen, og omrigginga til Unisonic begynte. Stemningen steg i salen også. De byttet både lydmann og lysmann i denne pausen, og mens lydmannen testet miksebordet sitt, drev lysmannen og skrøyt av lysoppsettet sitt og viste det fram til den unggutten som hadde hatt ansvar for lyset på første band. Artig å se på. Så kom klarsignalet fra scenen, lyset ble slått av og intromusikken startet. Og et flott lysshow startet. Jeg kjente kriblingen langt nede i magen. Kai Hansen og Michael Kiske på samme scene er virkelig noe jeg setter pris på. Og i det bandet kommer på scenen og setter i gang....... slutter lyset å fungere. Desperasjonen lyser av lysmannen gitt. Det prøves å trykke på alle knapper som finnes, og starte og stoppe alle programmer. Og alle ledninger sjekkes. Oppe på scenen skjønner jo ikke bandet noe, men de spiller nå glimrende for det. I det første sang er ferdig stopper de ikke, men gyver løs på neste selv uten lys. Da går gitaristen ut og henter maglighten som tilhører sceneansvarlige og stiller seg opp og lyser på vokalisten. Ingen skal si de ikke har humor. Da restarter de datamaskinen som blir brukt av lysmannen, og plutselig får vi scenelys igjen. Og Unisonic leverer et solid sett i 50 minutter med høydepunktet når de spilte I Want Out, den eldste sangen som spilles for kvelden, skrevet av Hansen tilbake i tiden de to nevnte herrer spilte i Helloween. Og med humor og allsang sørger de for at jeg allerede gleder meg til morgendagens konsert.
Så gikk det 20 minutter, og scenen var gjort klar til Edguy. I det sceneteppet går ned og introen er i gang, kjenner jeg at dagens mål er nådd. Inn på scenen kommer 5 karer som yrer av spilleglede, og som leverte metal tett og samstemt så det holdt. De åpnet med 2 låter fra den nyeste plata, før de gamle favorittene kom på løpende bånd. Humor har de også, selv om jeg ikke forstår alle vitsene mellom sangene pga at det snakkes tysk hele tiden. Men hva kan man vente av et tyskt band på turne i Tyskland? Å trekke fram en favoritt blandt det hele blir nesten umulig. Men naturligvis var det sanger jeg skulle ønske var med.
Men det er et sterkt sett de spiller, og når de har avsluttet nærmere midnatt er det helt greit å finne fram til en seng og kunne få litt hvile. Det er tross alt bare dag 2 som er ferdig enda.
Veldig stive nett i Tyskland :)
I denne byen var det også en rekke andre rare ting som var brukt som kunstverk. Paraplyene var nemlig ikke det eneste. Langs med veien var det veldig mange som var ferdige med sesongen for planter i alle fall, for det kan umulig være veldig mange flere planter igjen som har blomsterpotter de står i....
Blomsterpotter kan fint dekoreres og settes langs veien
Plutselig var det noe som minnet om en vanlig skulptur igjen også:
Fugl fønix?
Men hvor lenge kunne det vare da? Ikke så veldig lenge. For borte ved den neste cachen hadde de jaggu tatt enda en kreativ vending. Gamle brustykker trenger da ikke å kastes. De kan jo bare brukes som kunst de.
Brukskunst?
Men på det samme stedet hadde de jaggu også satt opp en ny fot til meg. Skulle tro de visste at jeg skulle komme innom jo :D
Kanskje jeg kan gå litt bedre med denne?
Etter litt mat og en oppdatering av gps var det å sette seg i bilen og kjøre opp mot Bamberg. En tur som skulle vise seg å ta hele dagen. Ikke så rart kanskje når jeg stopper jevnt og trutt på veien. Etter å ha gjort oppdagelse med at forberedelsene ikke har vært på plass, og at jeg manglet kart på både gps og TomTom over Slovakia. Dermed ble det å kansellere de planene. Det å lete seg fram når begge enhetene gikk i svart var ikke aktuelt. Så da gikk turen opp mot en Earthcache på Silberberg. Et spennende mål. Men på veien opp merket jeg at foten begynte å krangle enda mer. Og da hadde jeg ikke annet valg enn å snu gitt. Må heller håpe at foten blir bedre utover uka.
Neste mål ble da et kapell i Grünbühl. Ved starten av stien opp mot dette kapellet oppdaget jeg det som mange cachere ofte kan se litt etter.
Ikke kors da......
Er cachen her?
Men fuglekasser! Men denne hang nok litt for høyt opp til å kunne inneholde cachen. Og det var litt avstand igjen. Litt lengre inn på stien stod den første av 15 steiner som var preget med Jesus sin lidelseshistorie på. Disse stod med jevn avstand opp til kapellet.
Stein på vei opp til kapellet
Vel oppe leita jeg grundig og lenge, men uansett hvor mye jeg leita så ville ikke cachen dukke opp. Det var mange rester av en stor fest der oppe. Men til slutt fikk det være en så fin plass som det bare ville. Det ble en DNF og jeg gikk litt slukøret ned fra kapellet for å kjøre videre.
Det lille kapellet
Med en DNF samt den dårlige forberedelsen var det bare å gå etter et par lette cacher. Den første ble en Park'N Grab som omtrent ikke gjorde at jeg var utenfor bilen en gang. Men som på flere andre plasser, så var det en ro å se utover landskapet fra nullpunktet.
Rolig på formiddagen ja.
Etter nok en Park'N Grab gikk turen inn til Regensburg. Her var det parkeringsplass å finne rett utenfor St.Peterskatedralen. Det å stå ved bilen og se rett opp der gjorde bilen (en Opel Adam) veldig liten. Ikke at den var særlig stor i utgangspunktet. Det var høyt opp fra bakken ja.
St.Peterskatedralen i Regensburg
Men målet inne i byen var ikke katedralen, men Steinbrua som går over Donau. Jeg fant fram det jeg trengte for å logge denne earthcachen, men det var lite å se siden brua er inne i siste fase av opppussing, så alt var innpakket i plastikk omtrent. Så da var det greit å bare komme seg litt videre. En rask stopp for å ta en pause i kjøringa var greit nok, men målet var å komme opp til Neumarkt fortest mulig. Men en stopp på dagens andre earthcache måtte til. En hellig hule lå ikke så langt unna parkeringsplassen, så da måtte jeg prøve å komme meg dit opp. På veien opp var det grønt og fint å se på, og vel oppe var det noen flotte steinformasjoner også. Det er derfor jeg synes earthcacher er spennende å besøke :)
Utsikt til kirken nedenfor hulen
Grønt og fint her nede i oktober :)
Korset stod veldig langt oppe.....
Liten dryppstein. Fasinerende :)
Nå begynte timene å gå litt for fort, men turen inn til Neumarkt måtte til. Der var det en flott cache like ved parkeringen av bilen, og som var godt gjennomført. Den første som fikk favorittpoeng på turen. Og så gikk turen bort til dagens eneste WebCam, som måtte logges. Vel tilbake i bilen fant jeg ut at nå måtte jeg kjøre opp mot Bamberg med det samme, og godt var det med den beslutningen. For plutselig var det kø. Saktegående kø. Der det skulle gått fort. Så plutselig var klokka passert 19.00 og jeg var enda ikke framme i Bamberg. Og innslipp var startet på konserten. Og ikke visste jeg heller hvor fort de startet konserten.
Parkering ble gjort 19.30, og så var det å gå det forteste jeg klarte bort til konsertlokalet. Forøvrig et flott lokale. Vel inne finner jeg meg en plass like i nærheten av mikserbordet, og nøyaktig klokka 20.00 gikk Starchild på scenen. Jeg kunne lukke øynene og høre stemmen til Bruce Dickinson i Iron Maiden, men når jeg åpnet de så jeg et veldig kjedelig band på scenen. Og lyden var heller ikke så bra at jeg fikk noen følelse av bandet. Men jeg har sett de da. Etter 30 minutter var de gått av scenen, og omrigginga til Unisonic begynte. Stemningen steg i salen også. De byttet både lydmann og lysmann i denne pausen, og mens lydmannen testet miksebordet sitt, drev lysmannen og skrøyt av lysoppsettet sitt og viste det fram til den unggutten som hadde hatt ansvar for lyset på første band. Artig å se på. Så kom klarsignalet fra scenen, lyset ble slått av og intromusikken startet. Og et flott lysshow startet. Jeg kjente kriblingen langt nede i magen. Kai Hansen og Michael Kiske på samme scene er virkelig noe jeg setter pris på. Og i det bandet kommer på scenen og setter i gang....... slutter lyset å fungere. Desperasjonen lyser av lysmannen gitt. Det prøves å trykke på alle knapper som finnes, og starte og stoppe alle programmer. Og alle ledninger sjekkes. Oppe på scenen skjønner jo ikke bandet noe, men de spiller nå glimrende for det. I det første sang er ferdig stopper de ikke, men gyver løs på neste selv uten lys. Da går gitaristen ut og henter maglighten som tilhører sceneansvarlige og stiller seg opp og lyser på vokalisten. Ingen skal si de ikke har humor. Da restarter de datamaskinen som blir brukt av lysmannen, og plutselig får vi scenelys igjen. Og Unisonic leverer et solid sett i 50 minutter med høydepunktet når de spilte I Want Out, den eldste sangen som spilles for kvelden, skrevet av Hansen tilbake i tiden de to nevnte herrer spilte i Helloween. Og med humor og allsang sørger de for at jeg allerede gleder meg til morgendagens konsert.
Unisonic, med lys.....
Så gikk det 20 minutter, og scenen var gjort klar til Edguy. I det sceneteppet går ned og introen er i gang, kjenner jeg at dagens mål er nådd. Inn på scenen kommer 5 karer som yrer av spilleglede, og som leverte metal tett og samstemt så det holdt. De åpnet med 2 låter fra den nyeste plata, før de gamle favorittene kom på løpende bånd. Humor har de også, selv om jeg ikke forstår alle vitsene mellom sangene pga at det snakkes tysk hele tiden. Men hva kan man vente av et tyskt band på turne i Tyskland? Å trekke fram en favoritt blandt det hele blir nesten umulig. Men naturligvis var det sanger jeg skulle ønske var med.
Edguy i storform.
Men det er et sterkt sett de spiller, og når de har avsluttet nærmere midnatt er det helt greit å finne fram til en seng og kunne få litt hvile. Det er tross alt bare dag 2 som er ferdig enda.
torsdag 2. oktober 2014
En lang dag med få cacher - Tysklandsturens første dag.
I dag er tiden kommet for avspasseringen min. Helt siden mai har jeg sett fram til denne turen. Årsaken er konserter i henholdsvis Bamberg og Filderstadt med Edguy og Unisonic. Men det er jo først i morgen det braker løs der.
I dag var det tidlig oppe gitt. Ferie og fritid betyr ikke å ligge å dra seg. Så etter en rask dusj og litt stress-rydding og forsøk på å huske alt jeg skulle var jeg litt hinkende ut døra 04.30. Hinkende fordi foten min ikke helt er enig med meg i hva jeg skal gjøre for tiden. Den har muligens en betennelse, så dermed blir det litt mindre gjennomførte planer enn jeg haddde tenkt da. Men jeg satser jo på å få litt igjen for ferien allikevel. Etter å ha blitt plukka opp av havardfoto bar det i vei ut til Værnes. Han skulle rekke et fly tidligere enn meg for å ta en litt annen rute rundt i Europa. Så dermed kunne jeg kjøpe meg en kopp kaffe og nyte denne sittende helt stille før klokka var 06.00 til og med. Det er virkelig noe nytt :)
Etter en kort flytur var jeg nede på Gardermoen hele 20 minutter før tiden. Litt skyldtes det nok at vi var i luften lenge før oppsatt tid, og litt fordi vi kom rett inn for landing. Så da ble det mer enn god nok tid til en kopp kaffe sammen med mamma før det ble inn på utenlandsflyvningen. Etter å ha sett gjennom Tax-Free ble det i stedet litt mer planlegging for turen. Og denne planleggingen kunne fortsette i lufta også. Selv om SAS ikke ville la meg få lov til å være på nett da. Liten nedtur der gitt...... Men, tror du ikke at jeg oppdaget at det var et ordtak som hadde gyldighet da: Over skyene ER jo himmelen blå, jo :D
Så fikk jeg en bil etter stor leksjon om hvordan blinklys og vindusviskere fungerer. Og omsider var det på tide å komme seg til den første cachen. Men se det skulle vise seg å ikke være så veldig enkelt. TomTom (eller fortsatt Linda) mente at det var helt greit å kjøre inn gjennom en bom for å parkere. Det var på en måte ikke like attraktivt for meg. Så da ble det noen turer fram og tilbake og rundt et postomdelings-lager før det ble en litt rå parkering i grøftekanten. Og så var det en tur inn mot cachen. Men makan til utilgjengelig TB-hotell da. Ikke lå det helt på den siden av elven som det var greit å gå på. Og på vei tilbake for å revurdere ble man stoppet av en politimann som lurte på hvorfor folk vandret rundt i den skogen hele tiden. Etter en kort forklaring av geocaching skjønte han mere, men nektet for at det gikk ann å hoppe over bekken for å komme til cachen. For ute i den bekken var det visstnok en bever. Så nå har man altså bever som en årsak til DNF. Den er litt ny.
Da ble det i stedet en kort kjøretur til neste cache. Nå var det en mystery som skulle besøkes. Det ble en grei avkjøring fra Autobahn, og parkering ved et gjerde som sa noe om farlige dyr. Vel, man må jo forsøke seg allikevel. Og vel innenfor gjerdet viste det seg å være sykkelstier, så så veldig farlig kunne det vil ikke være. Riktignok hørtes en del gresshopper, men de er vel neppe så farlige heller. Om de da ikke har gått i gang å bygge slike trehytter for å spionere og ta over verden, da....
Gresshoppehytte?
Cachen ble greit funnet, og det hittil sydligste funnet var i boks. Dermed kunne turen gå videre til et annet TB-hotell. Dette ble greit funnet, og nok en gang ble jeg fasinert over vann i bevegelse :)
Litt gjenngrodd kan det se ut som....
Funn nummer tre ble enda et sted med mye vann omkring. Her var det en flott cacheboks som var lett tilgjengelig, men fortsatt godt gjemt. Og her var det faktisk en reisende med også. Den får bli med litt videre :)
Som med forrige sted: sykkelsti under broen :)
Men så startet nye problemer da. Passasjersetet ville ikke klikke i lås igjen, og setet ble stående i helt feil retning. Siden det er en leiebil, så ville jeg ikke ødelegge for mye, så da ble det til at turen inn til Munchen ble kansellert (eller skulle bli det da), og det var kanskje like greit med foten også. Så kursen ble satt tilbake til utleiefirmaet. Eller gjorde den det. Jeg tastet inn adressen på skjermen til Linda, og fikk beskrivelser om hvor jeg skulle kjøre. Og de ble fulgt, nesten til punkt og prikke. Jeg valgte å ikke leke traktor over en midtrabatt bare. Men kom jeg fram til utleiefirmaet da? Neida, plutselig var jeg visstnok 600 meter unna, men så begynte gatene å hete Canabisstrasse..... Da ble jeg litt skeptisk. Og plutselig skulle jeg være framme. Da fant jeg ut at det er en annen gate med samme navn i Munchen, så da ble det å finne andre holdepunkter å kjøre etter. Og det å kjøre ut av Munchen i ettermiddagsrushet tar tid. Jeg så den ene etter den andre av planene fare forbi. Og det hjelper heller ikke stort at passasjersetet ser ut som det holder på med trening i å ta sats på hoppkanten der det farer fram og tilbake alt etter som jeg gir gass eller bremser. Litt irriterende det der.
Etter å ha kommet fram og gitt beskjed om at det var noe galt med bilen kommer en liten dame til og skal se på det. Og hun bare tar rennafart og klasker setet så hardt på plass at jeg omtrent hører at noe knaker inne i det. Men som hun nå sier: "det er eneste måten jeg vet om å få setet på plass, så da kan du også gjøre det!" Grei beskjed å få.
Nå var det på tide å sette kursen opp mot Daggendorf. På veien var det naturligvis noen flere cacher. Den første var et helt greit funn som var funnet nesten før bilen var stanset. Den neste var det litt vanskelig å se var en cache, da det var helt andre plasser jeg ville ha gjemt den på i alle fall. Deretter ble det en litt forfallen bygård som hadde et petrør i en litt sprukken vindusbeskyttelse. Altså noe for en hver anledning nesten. Og så var det en Web-cam-cache som ble besøkt til slutt. For etter det var det slutt på moroa. Den Earthcachen som stod for tur var stengt, og så kom regnet så det holdt etter. Dermed var det bare å kjøre helt fram til Deggendorf.
En liten rundtur i byen skulle vise at det ikke var særlig vanlig å bruke kredittkort i denne landsdelen. Det gjaldt forøvrig også på McDonalds som heller ikke tok kort. Men best beskrives det ved den bensinstasjonen som i store bokstaver og fint klistremerke forteller at DE tar Visa og MasterCard. Jaggu har de kommet til den moderne verden her også :)
En liten spasertur i Deggendorf avslørte imiddlertid at man må være redd for å få ting i hodet her. For oppe i lufta der så det ut som det regnet paraplyer. Og dermed fikk jeg naturligvis stemmen til dataspillet Labbe Langøre på hjernen. Og ved nærmere ettersyn skjønte jeg at paraplyene ikke hadde kommet som regn, men var der for å beskytte mot noe.
Labbe, det regner paraplyer.....
Og på de dårlige bildene lå kompisene til disse strødd utenfor paraplyene......
Da tror jeg at det er på tide å vente på en ny dag!
søndag 21. september 2014
Et forsøk på oppryding i Estenstadmarka
I dag var det dartturnering. En turnering som helt greit fikk gå uten meg. I dag var det greit å heller komme seg ut litt, og bare slippe å bekymre seg for noe som helst. Det har vært nok slik bekymring i det siste. Så det å kunne gå ut i skogen litt og nesten bare forsvinne inn i min egen lille boble er godt. Nå blir jeg jo ikke borte så veldig lenge, og heller ikke så veldig kraftig har jeg innsett. Jeg kommuniserer med både den ene og den andre underveis i turen. Men turen går i alle fall i mitt tempo og dit jeg har planlagt den skal gå. Dermed ble det først litt spenning om bilen skulle kunne gå noe sted i det hele tatt, den har nemlig ikke som vane å starte for tiden, og deretter nå 3 mål på selve turen. De målene var å finne en bestemt cache som har irritert meg en god stund etter en DNF på den, deretter å finne sluttboksen til multien jeg lette opp info på for to uker siden, og til slutt få rensket opp mange av boksene i denne skogen som jeg ikke har logget enda.
Siden bilen var villigheten selv i dag, startet den greit, og fraktet meg uten store problemer opp til den samme parkeringsplassen som sist. Men i stedet for å gå den samme løypa, ble det i dag en tur i retning av cachen Ut på tur, aldri sur #3. Denne hadde jeg et dårlig forsøk på å finne i februar, men da gav jeg opp pga høydeskrekk og veldig glatt føre. Men en slik DNF ligger og irriterer litt i bakhodet, og i dag måtte jeg rett og slett forsøke meg på den igjen. Og hva er da bedre enn å starte turen der. Det ble riktignok en del leting før jeg fant den, men etter mange forsøk (de fleste veldig gode spør du meg) var det omtrent så jeg ikke ville mer. Men på vei ned på stien igjen var det en plass jeg bare måtte kikke også. Og der stod den gitt. Følelsen av å kunne hente den ned og logge den som dagens første boks var glimrende. Nesten så man glemte at det var litt høyde fra der jeg var ned til bakken. De kikket litt rart opp på meg de som passerte under, men akkurat da satt jeg veldig godt ned på rumpa ja:)
Deretter gikk turen videre mot en mystery-cache, THIS IS THE BIGGEST CACHE IN TRØNDELAG!!. Denne har jeg fått løst den siste uken, da jeg har lest at den kan taes i forbindelse med den multien. Og da er det jo greit å slå noen fluer i samme smekk. Gikk jo naturligvis forbi den cachen som jeg DNFer på forrige gang, men siden jeg ikke hadde hverken lest meg opp eller hørt med noen andre om den, så fikk den bare ligge. Dermed blir det jo flere turer her. Oppe i Estenstadmarka er det en del ruiner, og noen av de er flotte å se på også.
I det jeg nærmet meg leteområdet for cachen så jeg noe som jeg en kort periode trodde kunne være cachen. En godt kamuflert sak tenkte jeg med meg selv. Men det viste seg bare å være en liten utett hytte, Så da måtte jeg se litt mer på gps'en før jeg kom meg opp til rett plass. Der fant jeg en fin cache, men nå vet jeg at den er utkonkurrert i størrelse allerede. Men ja, der er det god plass til mange og store TB'er.
Deretter gikk veien videre oppover. Ved cachen Nymånen måtte jeg ta en liten pause. Og der skjønte jeg vel at jeg ikke kunne klare å fine Estenstad multi i dag. Jeg var alt for nærme den sluttboksen der jeg satt. Og uten de riktige koordinatene var det umulig å lete ordentlig. Så da var valget enten å gå tilbake og finne de riktige tallene eller fortsette på den rundturen jeg hadde startet på. Og siden jeg allerede har bestemt at jeg må tilbake pga den fillete DNF'en, så kunne jeg lik så godt fortsette på runden i dag. Så da var Veivalget neste mål. Et veldig greit funn når man først fikk se hva hintet var :) Så startet jeg på fullføringen av Stokkmarka-serien. Det betydde tur til nr 8 først. Veien inn var grei å gå, og det var ikke så veldig vanskelig å finne den heller. Så jeg var full av mot på vei mot nr 7. Men glemte jo litt at jeg gikk feil vei på løypa. Så plutselig var jaggu meg stien borte gitt. Dermed ble det litt sedvanlig bushing. På veien var det faktisk opptil flere arter sopp som fikk vist seg litt fram også. Men uansett, jeg spiser ingen av de :)
Vel framme ved nullpunktet var det så stille at jeg omtrent kunne høre høstløvet falle ned fra trærne. Den kalde tida er på vei ja.
Så var det litt mer bushing fram til nummer 6. Derfra kom jeg ned til en fin sti å gå på, og tok liksågodt turen bort til Skogstien til Estenstadhytta #2, selv om det var en liten omvei. Kunne jo ikke la den bli stående igjen ulogget midt i skogen slik :) Stokkmarka #5 sikra meg at jeg ble blaut på føttene ja. Ikke så veldig illle, men nok egentlig. Men nå var jeg jo på det punktet jeg var lengst unna bilen uansett. Så det var bare å følge på stien mot nummer 4. I sidesynet så jeg noe som hjernen min mente var en hånd på tur opp fra myra. Jeg måtte jo bort å sjekke litt da, til tross for at jeg ble enda våtere. Men jeg ble skuffet gitt :)
Vel framme ved cachen fant jeg nok en gang en flott ruin. Og en boks som var grei å finne også :)
Siden jeg allerede hadde logget nummer 3 i serien fra før, ble det et lite stykke inn til Cliff of Burma som var nest siste cache på turen. Her var det en flott utsikt jeg kunne nyte litt.
Men det var godt jeg gikk alene. Det var liksom ikke plassen jeg ville tatt med meg noen lekne unger til tror jeg.
Da var det bare å legge veien bort til bilen igjen, med bare en liten stopp på Stokkmarka #2 - Ruin. Boksen ble greit funnet, men her synes jeg vel ikke at denne ruinen var like fin som de to andre på denne turen. Så dermed ble det bare full fart mot bilen, og jaggu starta den for å få meg hjem også. Så da er det vel bare å se fram til neste tur her oppe.
Siden bilen var villigheten selv i dag, startet den greit, og fraktet meg uten store problemer opp til den samme parkeringsplassen som sist. Men i stedet for å gå den samme løypa, ble det i dag en tur i retning av cachen Ut på tur, aldri sur #3. Denne hadde jeg et dårlig forsøk på å finne i februar, men da gav jeg opp pga høydeskrekk og veldig glatt føre. Men en slik DNF ligger og irriterer litt i bakhodet, og i dag måtte jeg rett og slett forsøke meg på den igjen. Og hva er da bedre enn å starte turen der. Det ble riktignok en del leting før jeg fant den, men etter mange forsøk (de fleste veldig gode spør du meg) var det omtrent så jeg ikke ville mer. Men på vei ned på stien igjen var det en plass jeg bare måtte kikke også. Og der stod den gitt. Følelsen av å kunne hente den ned og logge den som dagens første boks var glimrende. Nesten så man glemte at det var litt høyde fra der jeg var ned til bakken. De kikket litt rart opp på meg de som passerte under, men akkurat da satt jeg veldig godt ned på rumpa ja:)
Endelig funn ja :)
Deretter gikk turen videre mot en mystery-cache, THIS IS THE BIGGEST CACHE IN TRØNDELAG!!. Denne har jeg fått løst den siste uken, da jeg har lest at den kan taes i forbindelse med den multien. Og da er det jo greit å slå noen fluer i samme smekk. Gikk jo naturligvis forbi den cachen som jeg DNFer på forrige gang, men siden jeg ikke hadde hverken lest meg opp eller hørt med noen andre om den, så fikk den bare ligge. Dermed blir det jo flere turer her. Oppe i Estenstadmarka er det en del ruiner, og noen av de er flotte å se på også.
Fin ruin.
I det jeg nærmet meg leteområdet for cachen så jeg noe som jeg en kort periode trodde kunne være cachen. En godt kamuflert sak tenkte jeg med meg selv. Men det viste seg bare å være en liten utett hytte, Så da måtte jeg se litt mer på gps'en før jeg kom meg opp til rett plass. Der fant jeg en fin cache, men nå vet jeg at den er utkonkurrert i størrelse allerede. Men ja, der er det god plass til mange og store TB'er.
Var ikke cachen jo :(
Deretter gikk veien videre oppover. Ved cachen Nymånen måtte jeg ta en liten pause. Og der skjønte jeg vel at jeg ikke kunne klare å fine Estenstad multi i dag. Jeg var alt for nærme den sluttboksen der jeg satt. Og uten de riktige koordinatene var det umulig å lete ordentlig. Så da var valget enten å gå tilbake og finne de riktige tallene eller fortsette på den rundturen jeg hadde startet på. Og siden jeg allerede har bestemt at jeg må tilbake pga den fillete DNF'en, så kunne jeg lik så godt fortsette på runden i dag. Så da var Veivalget neste mål. Et veldig greit funn når man først fikk se hva hintet var :) Så startet jeg på fullføringen av Stokkmarka-serien. Det betydde tur til nr 8 først. Veien inn var grei å gå, og det var ikke så veldig vanskelig å finne den heller. Så jeg var full av mot på vei mot nr 7. Men glemte jo litt at jeg gikk feil vei på løypa. Så plutselig var jaggu meg stien borte gitt. Dermed ble det litt sedvanlig bushing. På veien var det faktisk opptil flere arter sopp som fikk vist seg litt fram også. Men uansett, jeg spiser ingen av de :)
Mat? Nope, ikke for denne karen nei......
Vel framme ved nullpunktet var det så stille at jeg omtrent kunne høre høstløvet falle ned fra trærne. Den kalde tida er på vei ja.
Høstløv gir farger, selv om det ikke er mye igjen nå.
Så var det litt mer bushing fram til nummer 6. Derfra kom jeg ned til en fin sti å gå på, og tok liksågodt turen bort til Skogstien til Estenstadhytta #2, selv om det var en liten omvei. Kunne jo ikke la den bli stående igjen ulogget midt i skogen slik :) Stokkmarka #5 sikra meg at jeg ble blaut på føttene ja. Ikke så veldig illle, men nok egentlig. Men nå var jeg jo på det punktet jeg var lengst unna bilen uansett. Så det var bare å følge på stien mot nummer 4. I sidesynet så jeg noe som hjernen min mente var en hånd på tur opp fra myra. Jeg måtte jo bort å sjekke litt da, til tross for at jeg ble enda våtere. Men jeg ble skuffet gitt :)
En litt metallisk hånd vil opp......
Vel framme ved cachen fant jeg nok en gang en flott ruin. Og en boks som var grei å finne også :)
Ruiner er også fasinerende
Siden jeg allerede hadde logget nummer 3 i serien fra før, ble det et lite stykke inn til Cliff of Burma som var nest siste cache på turen. Her var det en flott utsikt jeg kunne nyte litt.
Utsikten mot Dragvoll
Men det var godt jeg gikk alene. Det var liksom ikke plassen jeg ville tatt med meg noen lekne unger til tror jeg.
Litt langt ned
Da var det bare å legge veien bort til bilen igjen, med bare en liten stopp på Stokkmarka #2 - Ruin. Boksen ble greit funnet, men her synes jeg vel ikke at denne ruinen var like fin som de to andre på denne turen. Så dermed ble det bare full fart mot bilen, og jaggu starta den for å få meg hjem også. Så da er det vel bare å se fram til neste tur her oppe.
mandag 8. september 2014
Søndagsturen
Etter en lørdag som ikke ble helt som den skulle, så sa kroppen min ifra at i dag skulle jeg ut på tur. Jeg kikket litt på sammenligningskartet på Project-gc.com og fant ut at Estenstad-området var et område jeg manglet bokser i som andre av Team humor hadde funn på. I tillegg hadde jeg egentlig før fått inn en del av infoen til Estenstad Multi - TTM#6 - GC2HG00, men den notatboka var borte, så da kunne jeg jo se om jeg ikke fikk samlet litt igjen da.
Etter å ha ryddet litt i bilen og fått hengt ut klesvasken var det klart for turen. Nå var det først et par tilnærmet drive-ins som skulle til pers først. Slike som ellers aldri blir tatt. Så da ble kursen satt først til Presthusvegen - GC2ENAT. Her hadde det stått en god del logger om at loggboken satt fast, så jeg hadde med meg verktøy til å få den løs. Man kan jo ikke la slike ting hindre et smilefjes :) Deretter ble bilen manøvrert i retning av Tesli - GC3K54W. Jeg parkerte så nærme som jeg kunne, og gikk bort. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvorfor det er en undergang når det ikke er hverken sti eller annet som indikerer at det er bruk for den. Men som cache-beskrivelsen sier, den er vel i bruk av skiløpere på vinteren. Jeg så i alle fall ingen på min tur nå, som brukte den :)
Så var tiden kommet til å sette i gang med dagens planlagte oppgave. Dermed var det kjøring bort til angitt parkeringsplass, og deretter å ta beina fatt, med sekken på ryggen og gps'en i hånda. Det er noen høydemeter opp når man begynner å gå, og det kjennes fort i mine lårmuskler i alle fall. Og litt kjedelig å gå slik, siden jeg tidligere har samlet inn noen av de cachene som ligger langs denne løypa. Men gjør man enkle tabber får man betale for de :) Omsider kom jeg inn i området på vei mot Tømmerholtdammen. På veien opp mot dammen går jeg ved siden av en liten bekk, og det er noe spesielt med vann i bevegelse slik som dette. Jeg ble stående å se på den mølla som gikk rundt først, og deretter litt lengre opp stå å nyte det lille fossefallet.
Etter en liten stund fikk jeg kommet meg opp og funnet cachen - GC158T1 - også. Der fant jeg ut at en liten reisende skulle få lov til å bli igjen. Den hadde tross alt vært med meg en liten stund nå, og det er på tide at andre får lov til å ta den med seg :)
Etter å ha lagt fra meg denne reisende gikk turen til Styggdalen. Der var det en litt vrien sak. Cachen som heter Styggdalen - GC425K3 - måtte jeg prøve meg på. Men her var jeg nok ikke godt nok forberedt. Det ble leting i 30 minutter, og jeg forsøkte å gjøre det så skånsomt som mulig da. Men dessverre ble det dagens eneste DNF på denne. Men når jeg kjenner meg selv, så kommer jeg nok tilbake til denne en gang gitt.
Da ble kursen satt mot Estenstaddammen. Der er det jo også en cache som man må passere på vei mellom to av delstegene i den tidligere nevnte multien. Så da ble det jo et lite stopp der også da. Etter endt logging kom jeg ut på stien igjen til stor forbauselse til en liten familie som kom gående på tur der. De hvisket noe om å tisse i skogen når jeg passerte de. Jaja, det kan de nå få lov til å tenke for min del :) Selv begynte jeg å se på utsikten over selve dammen jeg.
Litt over denne dammen ligger det en jordkjeller. Slike ting kan også være fasinerende å se på :)
Derfra bar det videre oppover, mot Estenstadhytta. På veien der måtte jeg jo innom
GP#20 Estenstadhytta - GC130QB. En veldig grei boks som også fikk være oppholdsstedet til en reisende. Dermed var dagens beholdning av reisende borte fra mine hender. Dessverre var det en full loggbok som var der, så det var litt vanskelig å finne plass til å sette nicket ned. Men jeg klarte det til slutt :)
Så gikk turen opp til selve Estenstadhytta, for å gjøre ferdig multien. Jeg fikk alle tallene, og når jeg plottet de inn på gps'en skjønte jeg at den ikke ble plukket i dag. Greit å ha til en annen tur tenker jeg nå. Men det fantes da andre bokser i nærheten der, og den nærmeste var jo kun noen få meter unna. Sa selv om det var mange som satt rundt å spiste maten sin der oppe, så kunne jeg uskjenert plukke fram Stokkmarka #9 - Estenstadhytta - TTM#39 - GC3H17C. Man går jo ikke ned fra et område med ulogga cacher omtrent under føttene :)
Tilbakeveien ble satt forbi cachen Stokkmarka #10 - Akebakken - TTM#21 - GC2W4G6 - en cache jeg har hatt DNF på tidligere. Den skulle jaggu få lov til å bli funnet i dag. Jeg gikk på med dødsforakt, og trodde jeg visste hvor den var ut fra forrige besøk, men jeg hadde jo ikke lest loggene, og oppdaga ikke at den var flyttet før etter at jeg var kommet omtrent dit jeg trodde den skulle være. Så da ble det enda mere opp og ned før jeg kom fram til boksen da. Trening blir det i alle fall ut av slike ting, det er sikkert og visst. Og så var det ned til bilen igjen. Men cachedagen var ikke over med dette nei.
På vei fra parkeringsplassen kjører man jo nesten forbi Dragvoll, og der er det noen bokser som må taes på helt rett tidspunkt i forhold til studenter og andre som oppholder seg der temmelig ofte. En sein søndagskveld tidlig i semesteret er det større sannsynlighet for at det ikke er så veldig mange der i alle fall. Derfor ble det til at bilen ble parkert på den parkeringsplassen som var mest mulig midt imellom de to cachene jeg hadde på planen. Så gikk turen først til På talerstolen - GC2MFNQ. Dette er virkelig en veldig merkelig skulptur. Den kan på avstand virke som et lite tempel, og så når du kommer opp er det en flott talerstol der. Etter funn av cachen måtte jeg naturligvis prøve denne talerstolen, men det var sørgelig få folk der til å høre på meg, gitt.
Da var det bare å håpe på like få tilskuere ved neste cache da, nemlig Idrettssenteret - GC2Q61B. Og joda, det passet bra det. Jeg kom bort mot cachen og skjønte jo fort hvor den burde være. Og dermed var det ikke flere grønne flekker omkring meg på kartet nå.
På veien videre hjem var det verdt å ta et lite besøk rundt Leira kapell også. Jeg hadde fått med meg at CO hadde tenkt å få på plass en av cachene igjen, og tenkte at nå måtte han ha hatt lang nok tid til det. Dermed ble det parkering og leting etter Leira kapell - GC2Q61B først. Deretter ble det å gå litt mens månen steg opp over fjellet.
Deretter tok det litt tid for å finne WW2 De glemte historier #02 - GC56H1F. Jeg hadde jo ikke tenkt tanken en gang på at cachen skulle bli flyttet. Så etter litt banning og sverting måtte jeg fram med telefonen og sjekke nyeste status. Da gikk plutselig alt så mye bedre gitt. Rart hvor mye lettere det er å finne cacher der de faktisk er gjemt.........
Så var det ned til dagens siste funn, Greenline - GC590Y3, en Park 'N Grab omgitt av skog. Jeg valgte å ikke helt tro på den delen av beskrivelsen, og fikk vel temmelig rett. Selve cachen fant jeg greit, men å finne både vei inn til cachen og en parkeringsplass rett ved den ser jeg på som temmelig umulig om man ikke kjører veldig spesiell bil gitt......
Men da var det blitt passe sent, og det var greit å dra hjem igjen også. Godt sliten og med nok funn til å ikke irritere meg for mye over den ekle DNF'en :D
Etter å ha ryddet litt i bilen og fått hengt ut klesvasken var det klart for turen. Nå var det først et par tilnærmet drive-ins som skulle til pers først. Slike som ellers aldri blir tatt. Så da ble kursen satt først til Presthusvegen - GC2ENAT. Her hadde det stått en god del logger om at loggboken satt fast, så jeg hadde med meg verktøy til å få den løs. Man kan jo ikke la slike ting hindre et smilefjes :) Deretter ble bilen manøvrert i retning av Tesli - GC3K54W. Jeg parkerte så nærme som jeg kunne, og gikk bort. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvorfor det er en undergang når det ikke er hverken sti eller annet som indikerer at det er bruk for den. Men som cache-beskrivelsen sier, den er vel i bruk av skiløpere på vinteren. Jeg så i alle fall ingen på min tur nå, som brukte den :)
Så var tiden kommet til å sette i gang med dagens planlagte oppgave. Dermed var det kjøring bort til angitt parkeringsplass, og deretter å ta beina fatt, med sekken på ryggen og gps'en i hånda. Det er noen høydemeter opp når man begynner å gå, og det kjennes fort i mine lårmuskler i alle fall. Og litt kjedelig å gå slik, siden jeg tidligere har samlet inn noen av de cachene som ligger langs denne løypa. Men gjør man enkle tabber får man betale for de :) Omsider kom jeg inn i området på vei mot Tømmerholtdammen. På veien opp mot dammen går jeg ved siden av en liten bekk, og det er noe spesielt med vann i bevegelse slik som dette. Jeg ble stående å se på den mølla som gikk rundt først, og deretter litt lengre opp stå å nyte det lille fossefallet.
Fasinerende mølle :)
Fasinerende fossefall :)
Etter en liten stund fikk jeg kommet meg opp og funnet cachen - GC158T1 - også. Der fant jeg ut at en liten reisende skulle få lov til å bli igjen. Den hadde tross alt vært med meg en liten stund nå, og det er på tide at andre får lov til å ta den med seg :)
Bukken Bruse nesten til seters....
Etter å ha lagt fra meg denne reisende gikk turen til Styggdalen. Der var det en litt vrien sak. Cachen som heter Styggdalen - GC425K3 - måtte jeg prøve meg på. Men her var jeg nok ikke godt nok forberedt. Det ble leting i 30 minutter, og jeg forsøkte å gjøre det så skånsomt som mulig da. Men dessverre ble det dagens eneste DNF på denne. Men når jeg kjenner meg selv, så kommer jeg nok tilbake til denne en gang gitt.
Da ble kursen satt mot Estenstaddammen. Der er det jo også en cache som man må passere på vei mellom to av delstegene i den tidligere nevnte multien. Så da ble det jo et lite stopp der også da. Etter endt logging kom jeg ut på stien igjen til stor forbauselse til en liten familie som kom gående på tur der. De hvisket noe om å tisse i skogen når jeg passerte de. Jaja, det kan de nå få lov til å tenke for min del :) Selv begynte jeg å se på utsikten over selve dammen jeg.
Estenstaddammen
Litt over denne dammen ligger det en jordkjeller. Slike ting kan også være fasinerende å se på :)
Jordkjeller
Derfra bar det videre oppover, mot Estenstadhytta. På veien der måtte jeg jo innom
GP#20 Estenstadhytta - GC130QB. En veldig grei boks som også fikk være oppholdsstedet til en reisende. Dermed var dagens beholdning av reisende borte fra mine hender. Dessverre var det en full loggbok som var der, så det var litt vanskelig å finne plass til å sette nicket ned. Men jeg klarte det til slutt :)
Så gikk turen opp til selve Estenstadhytta, for å gjøre ferdig multien. Jeg fikk alle tallene, og når jeg plottet de inn på gps'en skjønte jeg at den ikke ble plukket i dag. Greit å ha til en annen tur tenker jeg nå. Men det fantes da andre bokser i nærheten der, og den nærmeste var jo kun noen få meter unna. Sa selv om det var mange som satt rundt å spiste maten sin der oppe, så kunne jeg uskjenert plukke fram Stokkmarka #9 - Estenstadhytta - TTM#39 - GC3H17C. Man går jo ikke ned fra et område med ulogga cacher omtrent under føttene :)
Tilbakeveien ble satt forbi cachen Stokkmarka #10 - Akebakken - TTM#21 - GC2W4G6 - en cache jeg har hatt DNF på tidligere. Den skulle jaggu få lov til å bli funnet i dag. Jeg gikk på med dødsforakt, og trodde jeg visste hvor den var ut fra forrige besøk, men jeg hadde jo ikke lest loggene, og oppdaga ikke at den var flyttet før etter at jeg var kommet omtrent dit jeg trodde den skulle være. Så da ble det enda mere opp og ned før jeg kom fram til boksen da. Trening blir det i alle fall ut av slike ting, det er sikkert og visst. Og så var det ned til bilen igjen. Men cachedagen var ikke over med dette nei.
På vei fra parkeringsplassen kjører man jo nesten forbi Dragvoll, og der er det noen bokser som må taes på helt rett tidspunkt i forhold til studenter og andre som oppholder seg der temmelig ofte. En sein søndagskveld tidlig i semesteret er det større sannsynlighet for at det ikke er så veldig mange der i alle fall. Derfor ble det til at bilen ble parkert på den parkeringsplassen som var mest mulig midt imellom de to cachene jeg hadde på planen. Så gikk turen først til På talerstolen - GC2MFNQ. Dette er virkelig en veldig merkelig skulptur. Den kan på avstand virke som et lite tempel, og så når du kommer opp er det en flott talerstol der. Etter funn av cachen måtte jeg naturligvis prøve denne talerstolen, men det var sørgelig få folk der til å høre på meg, gitt.
Lite tilhørere ja....
Da var det bare å håpe på like få tilskuere ved neste cache da, nemlig Idrettssenteret - GC2Q61B. Og joda, det passet bra det. Jeg kom bort mot cachen og skjønte jo fort hvor den burde være. Og dermed var det ikke flere grønne flekker omkring meg på kartet nå.
På veien videre hjem var det verdt å ta et lite besøk rundt Leira kapell også. Jeg hadde fått med meg at CO hadde tenkt å få på plass en av cachene igjen, og tenkte at nå måtte han ha hatt lang nok tid til det. Dermed ble det parkering og leting etter Leira kapell - GC2Q61B først. Deretter ble det å gå litt mens månen steg opp over fjellet.
Månen akkurat over fjellet
Deretter tok det litt tid for å finne WW2 De glemte historier #02 - GC56H1F. Jeg hadde jo ikke tenkt tanken en gang på at cachen skulle bli flyttet. Så etter litt banning og sverting måtte jeg fram med telefonen og sjekke nyeste status. Da gikk plutselig alt så mye bedre gitt. Rart hvor mye lettere det er å finne cacher der de faktisk er gjemt.........
Så var det ned til dagens siste funn, Greenline - GC590Y3, en Park 'N Grab omgitt av skog. Jeg valgte å ikke helt tro på den delen av beskrivelsen, og fikk vel temmelig rett. Selve cachen fant jeg greit, men å finne både vei inn til cachen og en parkeringsplass rett ved den ser jeg på som temmelig umulig om man ikke kjører veldig spesiell bil gitt......
Den jevneste veien inn mot cachen, ikke helt for en Corolla i alle fall.....
Men da var det blitt passe sent, og det var greit å dra hjem igjen også. Godt sliten og med nok funn til å ikke irritere meg for mye over den ekle DNF'en :D
Abonner på:
Innlegg (Atom)