Et forsøk på oppryding i Estenstadmarka

I dag var det dartturnering. En turnering som helt greit fikk gå uten meg. I dag var det greit å heller komme seg ut litt, og bare slippe å bekymre seg for noe som helst. Det har vært nok slik bekymring i det siste. Så det å kunne gå ut i skogen litt og nesten bare forsvinne inn i min egen lille boble er godt. Nå blir jeg jo ikke borte så veldig lenge, og heller ikke så veldig kraftig har jeg innsett. Jeg kommuniserer med både den ene og den andre underveis i turen. Men turen går i alle fall i mitt tempo og dit jeg har planlagt den skal gå. Dermed ble det først litt spenning om bilen skulle kunne gå noe sted i det hele tatt, den har nemlig ikke som vane å starte for tiden, og deretter nå 3 mål på selve turen. De målene var å finne en bestemt cache som har irritert meg en god stund etter en DNF på den, deretter å finne sluttboksen til multien jeg lette opp info på for to uker siden, og til slutt få rensket opp mange av boksene i denne skogen som jeg ikke har logget enda.

Siden bilen var villigheten selv i dag, startet den greit, og fraktet meg uten store problemer opp til den samme parkeringsplassen som sist. Men i stedet for å gå den samme løypa, ble det i dag en tur i retning av cachen Ut på tur, aldri sur #3. Denne hadde jeg et dårlig forsøk på å finne i februar, men da gav jeg opp pga høydeskrekk og veldig glatt føre. Men en slik DNF ligger og irriterer litt i bakhodet, og i dag måtte jeg rett og slett forsøke meg på den igjen. Og hva er da bedre enn å starte turen der. Det ble riktignok en del leting før jeg fant den, men etter mange forsøk (de fleste veldig gode spør du meg) var det omtrent så jeg ikke ville mer. Men på vei ned på stien igjen var det en plass jeg bare måtte kikke også. Og der stod den gitt. Følelsen av å kunne hente den ned og logge den som dagens første boks var glimrende. Nesten så man glemte at det var litt høyde fra der jeg var ned til bakken. De kikket litt rart opp på meg de som passerte under, men akkurat da satt jeg veldig godt ned på rumpa ja:)

Endelig funn ja :)

Deretter gikk turen videre mot en mystery-cache, THIS IS THE BIGGEST CACHE IN TRØNDELAG!!. Denne har jeg fått løst den siste uken, da jeg har lest at den kan taes i forbindelse med den multien. Og da er det jo greit å slå noen fluer i samme smekk. Gikk jo naturligvis forbi den cachen som jeg DNFer på forrige gang, men siden jeg ikke hadde hverken lest meg opp eller hørt med noen andre om den, så fikk den bare ligge. Dermed blir det jo flere turer her. Oppe i Estenstadmarka er det en del ruiner, og noen av de er flotte å se på også.

Fin ruin.

I det jeg nærmet meg leteområdet for cachen så jeg noe som jeg en kort periode trodde kunne være cachen. En godt kamuflert sak tenkte jeg med meg selv. Men det viste seg bare å være en liten utett hytte, Så da måtte jeg se litt mer på gps'en før jeg kom meg opp til rett plass. Der fant jeg en fin cache, men nå vet jeg at den er utkonkurrert i størrelse allerede. Men ja, der er det god plass til mange og store TB'er.

Var ikke cachen jo :(

Deretter gikk veien videre oppover. Ved cachen Nymånen måtte jeg ta en liten pause. Og der skjønte jeg vel at jeg ikke kunne klare å fine Estenstad multi i dag. Jeg var alt for nærme den sluttboksen der jeg satt. Og uten de riktige koordinatene var det umulig å lete ordentlig. Så da var valget enten å gå tilbake og finne de riktige tallene eller fortsette på den rundturen jeg hadde startet på. Og siden jeg allerede har bestemt at jeg må tilbake pga den fillete DNF'en, så kunne jeg lik så godt fortsette på runden i dag. Så da var Veivalget neste mål. Et veldig greit funn når man først fikk se hva hintet var :) Så startet jeg på fullføringen av Stokkmarka-serien. Det betydde tur til nr 8 først. Veien inn var grei å gå, og det var ikke så veldig vanskelig å finne den heller. Så jeg var full av mot på vei mot nr 7. Men glemte jo litt at jeg gikk feil vei på løypa. Så plutselig var jaggu meg stien borte gitt. Dermed ble det litt sedvanlig bushing. På veien var det faktisk opptil flere arter sopp som fikk vist seg litt fram også. Men uansett, jeg spiser ingen av de :)

Mat? Nope, ikke for denne karen nei......

Vel framme ved nullpunktet var det så stille at jeg omtrent kunne høre høstløvet falle ned fra trærne. Den kalde tida er på vei ja.

Høstløv gir farger, selv om det ikke er mye igjen nå.

Så var det litt mer bushing fram til nummer 6. Derfra kom jeg ned til en fin sti å gå på, og tok liksågodt turen bort til Skogstien til Estenstadhytta #2, selv om det var en liten omvei. Kunne jo ikke la den bli stående igjen ulogget midt i skogen slik :) Stokkmarka #5 sikra meg at jeg ble blaut på føttene ja. Ikke så veldig illle, men nok egentlig. Men nå var jeg jo på det punktet jeg var lengst unna bilen uansett. Så det var bare å følge på stien mot nummer 4. I sidesynet så jeg noe som hjernen min mente var en hånd på tur opp fra myra. Jeg måtte jo bort å sjekke litt da, til tross for at jeg ble enda våtere. Men jeg ble skuffet gitt :)

En litt metallisk hånd vil opp......

Vel framme ved cachen fant jeg nok en gang en flott ruin. Og en boks som var grei å finne også :)

Ruiner er også fasinerende

Siden jeg allerede hadde logget nummer 3 i serien fra før, ble det et lite stykke inn til Cliff of Burma som var nest siste cache på turen. Her var det en flott utsikt jeg kunne nyte litt.

Utsikten mot Dragvoll

Men det var godt jeg gikk alene. Det var liksom ikke plassen jeg ville tatt med meg noen lekne unger til tror jeg.

Litt langt ned

Da var det bare å legge veien bort til bilen igjen, med bare en liten stopp på Stokkmarka #2 - Ruin. Boksen ble greit funnet, men her synes jeg vel ikke at denne ruinen var like fin som de to andre på denne turen. Så dermed ble det bare full fart mot bilen, og jaggu starta den for å få meg hjem også. Så da er det vel bare å se fram til neste tur her oppe.