På vei mot første konsert - Tysklandsturens andre dag

Det er greit å komme seg opp om morran når man har noe å glede seg til. Dessverre var det en liten del av kroppen som ikke helt var enig allikevel. Men for å starte dagen tok jeg en liten tur rundt i Deggendorf på jakt etter noen bilder for å illustrere tankene i gårsdagens blogg, og for å se etter en cache eller to. Den første var en mystery som var forventet å være borte. Men CO hadde i mail bekreftet løsningen og samtidig advart om at han ikke rakk å fikse boksen før etter at jeg hadde vært der. Men man må da prøve allikevel. Men resultatet ble som forventet. Like ved der cachen skulle være var det satt opp noen bordtennisbord. Det vil si, de var veldig permanente. Hvordan det er å kun ha et nett som er helt stivt vet jeg ikke, men plassen for å spille på var nå tilstede i alle fall.

Veldig stive nett i Tyskland :)

I denne byen var det også en rekke andre rare ting som var brukt som kunstverk. Paraplyene var nemlig ikke det eneste. Langs med veien var det veldig mange som var ferdige med sesongen for planter i alle fall, for det kan umulig være veldig mange flere planter igjen som har blomsterpotter de står i....

Blomsterpotter kan fint dekoreres og settes langs veien

Plutselig var det noe som minnet om en vanlig skulptur igjen også:

Fugl fønix?

Men hvor lenge kunne det vare da? Ikke så veldig lenge. For borte ved den neste cachen hadde de jaggu tatt enda en kreativ vending. Gamle brustykker trenger da ikke å kastes. De kan jo bare brukes som kunst de.

Brukskunst?

Men på det samme stedet hadde de jaggu også satt opp en ny fot til meg. Skulle tro de visste at jeg skulle komme innom jo :D

Kanskje jeg kan gå litt bedre med denne?

Etter litt mat og en oppdatering av gps var det å sette seg i bilen og kjøre opp mot Bamberg. En tur som skulle vise seg å ta hele dagen. Ikke så rart kanskje når jeg stopper jevnt og trutt på veien. Etter å ha gjort oppdagelse med at forberedelsene ikke har vært på plass, og at jeg manglet kart på både gps og TomTom over Slovakia. Dermed ble det å kansellere de planene. Det å lete seg fram når begge enhetene gikk i svart var ikke aktuelt. Så da gikk turen opp mot en Earthcache på Silberberg. Et spennende mål. Men på veien opp merket jeg at foten begynte å krangle enda mer. Og da hadde jeg ikke annet valg enn å snu gitt. Må heller håpe at foten blir bedre utover uka.

Neste mål ble da et kapell i Grünbühl. Ved starten av stien opp mot dette kapellet oppdaget jeg det som mange cachere ofte kan se litt etter.

Ikke kors da......

Er cachen her?

Men fuglekasser! Men denne hang nok litt for høyt opp til å kunne inneholde cachen. Og det var litt avstand igjen. Litt lengre inn på stien stod den første av 15 steiner som var preget med Jesus sin lidelseshistorie på. Disse stod med jevn avstand opp til kapellet.

Stein på vei opp til kapellet

Vel oppe leita jeg grundig og lenge, men uansett hvor mye jeg leita så ville ikke cachen dukke opp. Det var mange rester av en stor fest der oppe. Men til slutt fikk det være en så fin plass som det bare ville. Det ble en DNF og jeg gikk litt slukøret ned fra kapellet for å kjøre videre.

Det lille kapellet

Med en DNF samt den dårlige forberedelsen var det bare å gå etter et par lette cacher. Den første ble en Park'N Grab som omtrent ikke gjorde at jeg var utenfor bilen en gang. Men som på flere andre plasser, så var det en ro å se utover landskapet fra nullpunktet.

Rolig på formiddagen ja.

Etter nok en Park'N Grab gikk turen inn til Regensburg. Her var det parkeringsplass å finne rett utenfor St.Peterskatedralen. Det å stå ved bilen og se rett opp der gjorde bilen (en Opel Adam) veldig liten. Ikke at den var særlig stor i utgangspunktet. Det var høyt opp fra bakken ja.

St.Peterskatedralen i Regensburg

Men målet inne i byen var ikke katedralen, men Steinbrua som går over Donau. Jeg fant fram det jeg trengte for å logge denne earthcachen, men det var lite å se siden brua er inne i siste fase av opppussing, så alt var innpakket i plastikk omtrent. Så da var det greit å bare komme seg litt videre. En rask stopp for å ta en pause i kjøringa var greit nok, men målet var å komme opp til Neumarkt fortest mulig. Men en stopp på dagens andre earthcache måtte til. En hellig hule lå ikke så langt unna parkeringsplassen, så da måtte jeg prøve å komme meg dit opp. På veien opp var det grønt og fint å se på, og vel oppe var det noen flotte steinformasjoner også. Det er derfor jeg synes earthcacher er spennende å besøke :)

Utsikt til kirken nedenfor hulen

Grønt og fint her nede i oktober :)

Korset stod veldig langt oppe.....

Liten dryppstein. Fasinerende :)

Nå begynte timene å gå litt for fort, men turen inn til Neumarkt måtte til. Der var det en flott cache like ved parkeringen av bilen, og som var godt gjennomført. Den første som fikk favorittpoeng på turen. Og så gikk turen bort til dagens eneste WebCam, som måtte logges. Vel tilbake i bilen fant jeg ut at nå måtte jeg kjøre opp mot Bamberg med det samme, og godt var det med den beslutningen. For plutselig var det kø. Saktegående kø. Der det skulle gått fort. Så plutselig var klokka passert 19.00 og jeg var enda ikke framme i Bamberg. Og innslipp var startet på konserten. Og ikke visste jeg heller hvor fort de startet konserten.

Parkering ble gjort 19.30, og så var det å gå det forteste jeg klarte bort til konsertlokalet. Forøvrig et flott lokale. Vel inne finner jeg meg en plass like i nærheten av mikserbordet, og nøyaktig klokka 20.00 gikk Starchild på scenen. Jeg kunne lukke øynene og høre stemmen til Bruce Dickinson i Iron Maiden, men når jeg åpnet de så jeg et veldig kjedelig band på scenen. Og lyden var heller ikke så bra at jeg fikk noen følelse av bandet. Men jeg har sett de da. Etter 30 minutter var de gått av scenen, og omrigginga til Unisonic begynte. Stemningen steg i salen også. De byttet både lydmann og lysmann i denne pausen, og mens lydmannen testet miksebordet sitt, drev lysmannen og skrøyt av lysoppsettet sitt og viste det fram til den unggutten som hadde hatt ansvar for lyset på første band. Artig å se på. Så kom klarsignalet fra scenen, lyset ble slått av og intromusikken startet. Og et flott lysshow startet. Jeg kjente kriblingen langt nede i magen. Kai Hansen og Michael Kiske på samme scene er virkelig noe jeg setter pris på. Og i det bandet kommer på scenen og setter i gang....... slutter lyset å fungere. Desperasjonen lyser av lysmannen gitt. Det prøves å trykke på alle knapper som finnes, og starte og stoppe alle programmer. Og alle ledninger sjekkes. Oppe på scenen skjønner jo ikke bandet noe, men de spiller nå glimrende for det. I det første sang er ferdig stopper de ikke, men gyver løs på neste selv uten lys. Da går gitaristen ut og henter maglighten som tilhører sceneansvarlige og stiller seg opp og lyser på vokalisten. Ingen skal si de ikke har humor. Da restarter de datamaskinen som blir brukt av lysmannen, og plutselig får vi scenelys igjen. Og Unisonic leverer et solid sett i 50 minutter med høydepunktet når de spilte I Want Out, den eldste sangen som spilles for kvelden, skrevet av Hansen tilbake i tiden de to nevnte herrer spilte i Helloween. Og med humor og allsang sørger de for at jeg allerede gleder meg til morgendagens konsert.

Unisonic, med lys.....

Så gikk det 20 minutter, og scenen var gjort klar til Edguy. I det sceneteppet går ned og introen er i gang, kjenner jeg at dagens mål er nådd. Inn på scenen kommer 5 karer som yrer av spilleglede, og som leverte metal tett og samstemt så det holdt. De åpnet med 2 låter fra den nyeste plata, før de gamle favorittene kom på løpende bånd. Humor har de også, selv om jeg ikke forstår alle vitsene mellom sangene pga at det snakkes tysk hele tiden. Men hva kan man vente av et tyskt band på turne i Tyskland? Å trekke fram en favoritt blandt det hele blir nesten umulig. Men naturligvis var det sanger jeg skulle ønske var med.

Edguy i storform.

Men det er et sterkt sett de spiller, og når de har avsluttet nærmere midnatt er det helt greit å finne fram til en seng og kunne få litt hvile. Det er tross alt bare dag 2 som er ferdig enda.